Spillere kåret av spillerne 1982-1985

17/04/2020

En periode med tre Liverpool-legender og en fra Everton

I denne spalten vil jeg ta for meg spillere som er blitt kåret til Årets Spiller av sine kollegaer i England og Norge. På Balløya fant den første kåringen i regi av PFA(Proffesional Footballers Association) sted i 1974, mens her hjemme startet NISO(Norske Idrettsutøveres Sentralorganisasjon) opp knappe tretti år senere. I dag har vi kommet fram til 1978.

Tidligere omtalte vinnere fra 1974-1977

1974 Norman Hunter, Leeds

1975 Collin Todd, Derby

1976 Pat Jennings, Tottenham

1977 Andy Gray, Aston Villa

1978 Peter Shilton, Nottingham Forrest

1979 Liam Brady, Arsenal

1980 Terry McDermott, Liverpool

1981 John Wark, Ipswich

Spilleren fra Scunthorpe som ble best i verden


Kevin Keegan: Den lille krølltoppen ble en stor helt i Liverpool, men som The Beatles reiste han fra den samme byen og til Hamburg. Her plusset han på de tre ligamesterskapene, FA Cup-triumf og ikke minst en seier i Serievinner Cupen(CL) fra tiden på Anfield med et tysk mesterskap. Mens han pilte i Bundesliga, fra 1977-80, ble han kåret til årets spiller i Europa to ganger.

Kåret som Southampton-spiller
Det var i hans andre og sist sesong på The Dell at han ble kåret av spillerne, etter det ble de to sesonger i Newcastle med opprykk som et stort høydepunkt. Han spilt 63 kamper for England og scoret 21 ganger. Keegan kom tilbake til Newcastle som manager og ledet igjen klubben opp i den øverste divisjonen. Verket i den fotballgale byen skulle krones med triumf i Premier League, men i 1995/96 sesongen rotet klubben bort en 12 poengs ledelse til Manchester United og det ble aldri en ligamester-tittel som manager for den meritterte spilleren. Keegan ledet også England uten at det ble en suksess. Etter jobben med landslaget var han sjef i Manchester City fra 2001-2005 og han ledet laget tilbake til Premier League.

Først til 100 mål i både England og Skotland


Kenny Dalglish, navnet oser suksess og mål. Spissen fra Glasgow ble den første med tresifret antall mål på øverste nivå i både fødelandet og England. Han ble hentet fra Celtic for å erstatte spilleren som fikk PFA prisen året før han, og for en suksess det ble. Han er ligamester hele 13 ganger, fire ganger med Celtic og fem ganger med Liverpool som spiller, tre ganger med samme klubb som manager, og en gang som sjef i Blackburn. Tre ganger vant han Europa Cupen(CL) med Liverpool.

Suksess fra start
Dalglish tok Anfield med storm, og han scoret i sin første kamp etter bare 7 minutter borte mot Middlesbrough, og fulgte opp med mål i hjemmedebuten. Fem mål på de seks første kampen gjorde at misnøyen med salget av Keegan stilnet. Etter den første sesongen hvor han spilte samtlige kamper, scoret 30 mål og ble matchvinner i 1-0 seieren over Club Brugge i Europa Cup- finalen på Wembley, fikk han tilnavnet «King Kenny» av klubbens tilhengere. En av klubbens største helter var kronet, selv om ingen ante hvor mye den «tenkende» fotballspilleren skulle glede de som elsker Liverpool. Han var ikke like populær i pressen fordi han ofte hadde korte og litt spisse svar, mannen med 102 kamper og 30 mål for sitt hjemland var rett og slett litt mediesky. Men som spiller og manager var han ikke sky, der var han grådig både som målscorer og trofe-jeger. Hans fotballiv kan enkelt beskrives med et ord, suksess.

Ny Liverpool spiller til topps
Han var spiss, han var medalje-grossist og måljeger og dermed ikke så ulik spilleren han etterfulgte i PFA kåringen. Han var i Liverpool fra 1980 til 1996, bortsett fra et år i Juventus, og han vant alt det er mulig å vinne med et klubblag etter overgangen fra Chester. I den samme perioden scoret han 28 mål på 73 kamper for Wales.

Mestscorende for klubben
Med 346 mål er han tidenes mestscorende Liverpool-spiller, 61 mål foran Roger Hunt. Totalt ble det 660 opptredener i den berømte drakta. I 1983 kåret spillerne han til Årets Unge Spiller, og i premieskapet finnes det bevis på 5 seriemesterskap, 3 FA Cup-triumfer, 5 Ligacup-medaljer og 2 bevis på seiere i Eurooacupen(CL), i tillegg til et dusin med personlige utmerkelser. Etter at han la fotballskoa på hylla ble det et kort opphold som manager i Chester, og et mye lengre engasjement som «TV-pundit»

Da de blå var best i byen
Etter to år med røde vinnere, ja nesten tre med Kevin Keegan, stemte spillerne fram en fra den andre siden av Stanley Park i 1985. Akkurat det året var et gyllent sådan for Peter Reid og Everton. Etter å ha vunnet FA Cupen i 1984 var de igjen tilbake på Wembley, denne gangen som regjerende Cup og Seriemester. Selv om det ble tap så kunne de det året plusse en seier i Cupvinnercupen til Ligamesterskapet. I 1987 vant Everton igjen ligaen.

Manchester City
Etter 7 sesonger i Everton gikk turen til London og spill for Queens Park Rangers, etter to år på Loftus Road ble Manchester City neste stoppested. Her var han i flere sesonger spillende manager. Etter fem år på Main Road fortsatte den spillende manager karrieren i en kort periode i Southampton. Etter det fader spiller-karrieren ut med en håndfull kamper i Notts County og Bury.

Manager karrieren fortsatte så i hele 8 år i Sunderland, flere av sesongene under Reid ledelse er de beste i klubben i moderne tid. Noe av det Reid gjorde på slutten av sin tid i klubben var å hente Tore Andre Flo. Etter det ble det korte opphold i Leeds og Coventry før turen gikk til Thailand som landslagssjef. Apropos landslag, Peter Reid spilte 13 landskamper for England.

Peter Reid er en av få managere som har hatt en låt på hitlistene som handler om seg selv. Da Sunderland rykket opp til Premier League i 1996 spilte en grupper supportere inn «Cheer Up Peter Reid», en versjon av The Monkeys «Daydream Beliver», og den gikk inn på topp 50 i England, 11 år etter at spillerne stemte han til topps.

 


Dag Solheim

Bookietest2019