Spania – Norge: Tenk om...

23/03/2019

Det norske landslaget har gjort det før, og kan gjøre det igjen. Dagens spanske landslag er ikke bedre enn at man kan tillate seg å drømme.

Det er noe helt spesielt med kvalikstart. Det ligner ikke så rent lite på årlige seriestarter. Plutselig lever alle drømmer i beste velgående, og vi står skulder ved skulder med alle våre motstandere i starten av et race som noen ganger ender opp med å bli et rent eventyr. Akkurat nå, før en eneste ball er sparket, er vi akkurat like nær en plass i neste års merkelige EM-sluttspill som både Spania og Sverige. 
 
Så får vi velge da, om vi velger å se et halvfullt eller halvtomt glass foran oss. Om vi tillater oss å tro på det som vi vet er fryktelig vanskelig, men samtidig for fire år siden var oppnåelig for Island, Wales og Nord-Irland. For de av oss med litt lenger hukommelse går det faktisk an å også la tankene flyte 27 år tilbake i tid.
 
Litt likt
I mars måned 1992 sendte jeg ut en invitasjon til 36 000 ansatte i det norske Postverket. Jeg inviterte folk til å bli med til Wembley på høsten 1992, for å se Norge ta de første steg mot VM i USA. Tilbakemeldingene lød innledningsvis på at jeg ikke bare var litt vel optimistisk, men likevel, jeg fikk med meg 60 personer til en kamp ingen fotballinteressert dalevende noensinne vil glemme. Jeg sto med armene i været i det øyeblikket ballet forlot støvelen til Kjetil Rekdal, på vei inn i garnet bak Englands febrilsk sprellende keeper. Resten er fotballhistorie. Norge tok seg til VM i en gruppe der vi var rangert som femte beste nasjon, bak England, Nederland, Polen og Tyrkia.
 
Det var til denne kvaliken mine assosiasjoner ledet meg da jeg begynte å se på spillerstallen til Spania foran lørdagens kamp i Valencia. For er det ikke noen likheter å spore her? Kan vi ikke tillate oss en småfrekk variant av tro på eget lag foran de første kvalifiseringskampene? Magefølelsen antyder det. Ryggmargsrefleksen er enig. Dette spanske laget skremmer meg ikke, litt på samme måten som jeg følte det med det engelske landslaget som skulle forsøke å finne en ny identitet under Graham Taylors ledelse etter et uhyre svakt EM-sluttspill i Sverige den gang i 1992. 
 
Stort navn – svak form?
Spania har i all vesentlighet tatt farvel med tidenes spanske fotballgenerasjon. Den som vant to EM på rad i tillegg til VM midt imellom. Et fantastisk lag med verdensklasse overalt, både i forsvar og offensivt. Men hva har de levert siden 2012? VM i Brasil var skandaløst dårlig, og den regjerende mester forsvant ut allerede i gruppespillet. EM i 2016 og VM i 2018 har heller ikke vært noe å skrive hjem om for Spania, med exit i første cupkamp etter gruppespillet. Høstens Nations League ble heller ingen opptur. Spania vant først borte mot England og knuste Kroatia hjemme i Elche, men tapte begge returkampene og måtte se England stå igjen som vinner av gruppa. 
 
Det er også en smule snodig at Spania slapp inn tre mål både mot England og Kroatia, ikke minst om vi tar i betraktning hva som nå utgjør stammen i deres landslag. Det er mange urutinerte spillere i dette spanske laget, og lagets to mest rutinerte spillere er altså stopperen Sergio Ramos og Barcelonas defensive midtbanekrumtapp Sergio Busquets. Helt bakerst skal alt være i de tryggeste hender, få vil påstå at David de Gea ikke tilhører en av verdens tre beste keepere. Men det må likevel være et aldri så lite paradoks at han samtidig er Spanias fremste matchvinner. Foran motstanderens mål er savnet av en ordentlig internasjonal klassespiss påtagelig.
 
Nei, jeg sier ikke at Alvaro Morata ikke er en tidvis fantastisk spiller, og hans 13 scoringer på 27 landskamper gjør ham til det uunngåelige førstevalget i Spanias lag. Men han har aldri vært fast på noe klubblag, og når han nå har passert 26 kan han ikke lenger kalles ung og lovende. Det er på tide at han begraver lovende-stempelet nå, men så er spørsmålet da om han faktisk har det som skal til?
 
Spanias nøkkelspillere er altså alle i all hovedsak defensive. Offensiv kraft skal besørges av spillere som garantert har ferdigheter som kan blende de fleste. Men de har verken vært der eller gjort det, slik Xavi, Iniesta, Fabregas, David Silva, Fernando Torres og David Villa har. Lørdagens kamp blir spennende, på mange måter. Det blir spennende å se hvordan Luis Enriques «nye» Spania fremstår, og om noen av de ferske ansiktene tar oss med storm. Litt ekstra spennende er det for eksempel å se om 30-åringen Jaime Mata får prøve seg. Mata er med i troppen for første gang, etter å ha debutert i øverste spanske divisjon først denne sesongen. Spania trenger noen nye krumtapper i landslaget, og hvilken askeladdhistorie vil det ikke være om Mata skulle debutere med scoring mot Norge.
 
Kan vi overraske?
Dagens Spania er, i likhet med England, en stor fotballnasjon som ikke holder sitt eget forventede nivå i tilstrekkelig grad til å skremme meg. Og jeg tror ikke de skremmer Lars Lagerbäck heller. Svensken vet at alt er mulig på en fotballbane. Han har gjort det om igjen og om igjen, Norges landslagssjef, og i løpet av fjorårssesongen fikk vi omsider oppleve et norsk landslag som maktet å forsvare seg. Det vil de få bra med muligheter til på lørdag også, det er ingen grunn til å innbille seg noe annet.
 
Men helt uten at jeg har arbeidet spesielt hardt for det, så har assosiasjonene til 90-tallet meldt seg hos meg. Vi gikk inn i 1992 uten noen som helst tro på at vi skulle nå noe sluttspill i overskuelig framtid. Vi gikk ut av tiåret med tre sluttspilldeltagelser på seks år som fasit. Og vi vant en kamp i EM-sluttspillet i år 2000, mot Spania.
Så jeg lar drømmen leve, og i siste versjon av min drøm sendte Martin Ødegaard en spanier ut i ørska og en kanonkule inn i hjørnet bak en forfjamset de Gea.
 
Norge mot Spania:
19.11.2003Norge – Spania0-3EM-playoff
15.11.2003Spania – Norge2-1EM-playoff
13.06.2000Spania – Norge0-1EM-sluttspill
24.04.1996Norge – Spania0-0Privatkamp
07.02.1996Spania – Norge1-0Privatkamp
29.03.1978Spania – Norge3-0Privatkamp
 
«You may call me a dreamer,
But I’m not the only one”
-John Lennon

Øyvind Johannessen

Bookietest 2017/18