Hvorfor, Tottenham? Hvorfor?

25/10/2019

Tottenham er et av 2019s svakeste lag i Premier League. Hvorfor?

Jul og nyttår var hyggelig for alle med et forhold til Tottenham. Resultatene gikk rett vei, og Spurs lå kun seks poeng bak Liverpool og ett foran Manchester City før de to gullduellantene møttes torsdag 3. januar. 48 poeng var erobret på de første 21 kampene. På de siste 17 kampene tok Pochettinos menn kun 23 poeng. Kritikken uteble, ettersom den ble kamuflert av noen eventyrlige resultater i Champions League og endelig innflytting på nytt stadion, men tallenes og prestasjonenes tale er klar. Tottenham har ikke vært noe topplag i 2019.

Da Røde Stjerne ble slått 5-0 tirsdag var det Tottenhams femte seier på de siste 19 kampene. Det er vel rimelig åpenbart for alle at det ikke er i nærheten av å være godt nok for en klubb som kan mønstre to hele ellevere med a-landslagsspillere. Så hva har skjedd, og hvem har ansvaret?

Ingen enkle svar
La meg være helt klar. Jeg tror ikke noe på at det finnes én enkel forklaring. Det er som regel ikke det i fotball. Det å lede en prestasjonsgruppe, og makte å holde entusiasmen oppe etterhvert som trofeene uteblir, det er ikke lett. Og jeg holdt på å legge til, hvis det ender opp med at spillere og ledere begynner å tenke, da går det ille. Det er så mange destruktive tanker som kan smitte. Hvis spillere ikke føler tillit, så begynner de å tenke. Hvis de hører sjefen si noe som de ikke helt forstår, så kan de også begynne å tenke. 

Det som har vært tydelig det siste drøye halvåret er imidlertid at Tottenham framstår som et dårligere fotballag. De forsvarer seg med dårligere intensitet. De flytter ballen saktere, og får til færre gode gjennombrudd. De har slått dårligere innlegg, og jogger hjem der de før satte full spurt på.

Utover vinteren 2019 var jeg tilbøyelig til å tilskrive det utmattede spillere etter (for mange) stor belastning både på klubblag og i VM. Men etter ferien holder ikke det lenger. Når Christian Eriksen småjogger rundt og slår feilpasninger i stedet for målgivende, så er det noe annet som ligger under. Tilfellet Eriksen er for så vidt det minst mystiske. Dansken har jo sagt at han vil til Real Madrid. Den spanske storklubben kom imidlertid ikke på banen, og det gjorde ingen andre heller. Så dansken skal bare være i Tottenham til noen andre henter ham. Det samme gjelder de to belgiske stopperkjempene, og videre har Danny Rose kvitret om at han ønsker seg mer penger et annet sted, og på midtbanen vet Dier og Wanyama at Pochettino ikke regner med dem for framtida.

Pochettinos bidrag
Jeg kjenner mange Tottenham-supportere som vil frede Pochettino. Som blir sinte om noen antyder at han kanskje er en del av problemet nå. At hans uttalelser i fjor vinter om at man ikke måtte innbille seg at Tottenham kunne fortsette å utvikle seg om man ikke endret strategi på transfermarkedet, ikke har noen betydning for dagens prestasjoner. Men hvordan kan det være tilfelle? Hvis han som tar ut laget sier det han sa, sier han ikke samtidig at han ikke har gode nok spillere i troppen? Den troppen som i januar var en av tre mulige vinnere av Premier League, matematisk om enn ikke realistisk?


Når han så starter sommerens oppkjøring med å si at han trolig hadde trukket seg dersom Spurs hadde vunnet Champions League, vil ikke også det så tvil i spillergruppa om hvor dedikert han er til klubben? Alle har jo lest at Manchester United ville ha ham, det vil si før Solskjær ble ansatt. At Real Madrid og Juventus, og for så vidt også Inter, gjerne ville hente ham. Jeg er overbevist om at hans litt ulne svar på spørsmål om egen fremtid både har bidratt til at spillere på slutten av sine kontrakter vurderer andre klubber, og at innstillingen til trening og kamp har blitt en annen.

Løsningen er ikke nødvendigvis å kvitte seg med Pochettino. Han har gjort en fabelaktig jobb, og helt fram til februar i år, så har vi som holder med denne frustrasjonsbomben av en storklubb hatt svært mye å glede oss over. Men hvis det nå skulle være sånn da, at Pochettino ikke har det samme grepet om garderoben som for et år siden, og kanskje til og med har «mistet» garderoben, ja da må NOE gjøres. Om noe da er å renske ut en sju-åtte spillere, eller om løsningen er å finne en ny sjefstrener?

Det får de finne ut som har ansvaret for det. Jeg vet ikke hva som egentlig foregår inne på kontorene og på treningsfeltet i London. Jeg observerer bare virkningen av det, og den er så alvorlig at jeg har vondt for å se at løsningen ligger i å fortsette å stole på spillere som ikke vil bekrefte at de vil være i klubben. Kanskje er løsningen å la Alderweireld og Eriksen spille reservelagsfotball, og ikke risikere at de avgjør kamper negativt ved å bare yte 87,5%?

Against All Odds
Det er lite i fotballens verden som skjer så sjelden som at Tottenham slår Liverpool på Anfield.


(Odds fra Unibet.com)

Det var lite som gjorde mer vondt i min oppvekst på 70-tallet enn den årlige påminnelsen om at Tottenham ikke hadde slått Liverpool på Anfield siden 1912. Ikke engang i Tottenhams aller beste årganger hadde vi klart å slå de røde på bortebane, selv om vi gjorde det jevnt og trutt på White Hart Lane. Da Garth Crooks omsider fikset full pott på Anfield i mars 1985, tentes selvfølgelig håper om at det skulle bli noen flere seire der oppe. Et og et halvt år senere ble det ny seier, takket være Clive Allen. Men siden? To seire til, i 1993 og 2011. Oppsummert, Tottenham har vunnet seks av 76 ligakamper mot Liverpool på Anfield. Det burde være unødvendig å legge til at det ikke finnes en eneste Tottenham-supporter som gleder seg til søndagens møte.

Er det for øvrig noe som taler til Tottenhams fordel foran søndagens storkamp? Den som leter, den finner, og desperat hane kan vel med et nødskrik rote opp noen teoretiske betraktninger. Eller. Bare en, om jeg skal være ærlig, og ja, den er syltynn. Selv om Liverpool ikke har avgitt poeng før mot Manchester United sist helg, så har de røde på langt nær briljert på samme måte som de med jevne mellomrom har gjort. Vi har sett noen kamper mer på det jevne. De sleit en god stund mot Arsenal, men straffet The Gunners knallhardt for sovende forsvarsspill. Kampen mot United var heller ikke imponerende. Og om vi trekker den langt, bortekampen mot Napoli viste at Liverpool kan straffes hardt om man kommer inn bak deres offensive backer.

På den annen side
Det er imidlertid uhyre enkelt å slå disse argumentene i hjel. Napoli? Et godt lag, første kamp i gruppespillet, på bortebane. Det lever man fint med om man slår de to andre lagene. Arsenal? Liverpool forsynte seg da de fikk muligheten, og kunne vunnet mer til slutt. Mot United manglet Mo Salah, og et av kjennetegnene på et mesterlag er at de tar med seg poeng på et eller annet vis til slutt. Hjemme på Anfield, og med Salah på banen? Alle forutsetninger er endret. 

Hva skal så Tottenham fokusere på for å finne troa foran avspark? De kan altså ikke se på den historiske statistikken, og ei heller finne noe særlig fra forrige sesong. Deres siste møte var som de fleste nok husker Champions League-finalen, der Tottenham knapt var i nærheten av å true Liverpools mål. Liverpool vant også begge ligamøtene. På Anfield så det riktignok ut til å gå mot uavgjort etter at Tottenham hadde løftet seg enormt fra første til annen omgang, men de tre poengene havnet i Klopps dype lommer takket være et selvmål fra Toby Alderweireld.

To år – en mann
Tottenham må to år og en uke tilbake i tid for å finne sin forrige seier mot de røde. Da valset Tottenham over Liverpool på Wembley på en måte som få noen gang vil glemme. Det var spesielt en mann det gikk ut over den ettermiddagen. Den kroatiske stopperkjempen Dejan Lovren ble først ydmyket av Tottenham-spillerne ved to kjappe scoringer, før Klopp fullførte ydmykelsen ved å ta ham av banen etter en halv times spill. I løpet av noen måneder hadde Klopp reparert sitt forsvar. Ved å sette verdensrekord i overgangssum for en forsvarsspiller sikret han seg Virgil van Dijk. Nederlenderen har siden tatt kontrollen, og framstår som en av de absolutt beste, om ikke den aller, aller beste, stopperen i verden. Liverpool har altså forsterket seg flere hakk i løpet av to år, og det skyldes aller mest van Dijk.

Vinnerlag bygges bakfra, det vil si hvis du ikke har Lionel Messi i stallen, og med van Dijk som dirigent har Liverpool fått et vilt godt forsvarsspill. Deres eneste defensive svakhet er kjappe omstillinger mens de to offensive backene er høyt oppe i banen. Samtidig må man altså unngå at noen av spillerne havner i noen som helst form for duell med van Dijk, så motstanderen må hele tiden forsøke å spille i rom lengst unna nederlenderen. Det er det ikke så veldig mange som har klart de siste to årene.

Kan det bli spennende?
Det store spørsmålet blir da om dette kan bli en spennende kamp. Kan Manchester City få hjelp av Tottenham til å knappe ned på Liverpools forsprang? Noen flere enn City må plukke poeng fra Klopps disipler for at det skal bli kamp om ligagullet. Tottenham har egentlig en sterk nok stall, og skal være gode nok til i det minste å presse Liverpool noe. Ligaformen til gjestene denne høsten er imidlertid langt under pari, og da spørs det om en storseier i midtuka har vært en tilstrekkelig kraftig vitamininnsprøytning?

Søndag får vi svaret. I farger. 

*Ni spillere har gjennom historien scoret for Tottenham i en ligaseier på Anfield: Thomas Mason, Ernest Newman, William Minter og Percy Humphreys før 1. verdenskrig. Garth Crooks, Clive Allen, Teddy Sheringham (2), Luka Modric og Rafael van der Vaart etter 2. verdenskrig.


Øyvind Johannessen

Bookietest2019