Hva nå, Tottenham?

18/01/2019

Det skjedde igjen. Etter en høst med langt flere imponerende resultater enn skuffelser, så kræsjet Tottenham ut av gullkampen i det vi bikket halvspilt sesong. Eller gjorde de egentlig det?

Altså, at de er ute av gullkampen er ikke noe å diskutere. Min påstand er at Tottenham aldri har vært involvert i noen gullkamp, selv om de ved nyttårstider hadde et midlertidig opphold på 2. plass på tabellen. Tottenham røyk altså ikke ut av tittelkampen etter noen av de to hjemmetapene for Wolves og Manchester United. De var ute for lengst, eller sagt enda mer direkte – de har ikke vært i en reell gullkamp i øverste divisjon siden de mistet seriegullet til Ipswich i innspurten i 1962.

En stund siden sist...
1962. Noen måneder før jeg fylte ett år. Tottenham har eksistert i snart 150 år. De har to seriemesterskap, det første kom i 1951, det andre ti år senere. Så gullkamp og Tottenham er to begreper som passer hverandre ekstremt dårlig, og det må jeg jo bare innrømme selv om jeg tapte mitt hjerte til nettopp denne klubben for mer enn 40 år siden. Så når diverse eksperter meldte Tottenham inn i gullkampen etter noen fantastiske kamper rundt jul, så ble verken klubbens eier, manager, spiller eller supportere med inn i den illusjonen. Selvfølgelig drømmer vi om å få oppleve at klubben vår vinner verdens tøffeste liga igjen. Men du finner ikke en eneste Tottenham-supporter som anser det som en tapt rettighet at gullet regelmessig glipper i desember, eller for den saks skyld i september. Vi er vant til det.

Kanskje er vi til og med litt sjeldne i selskap med de fem andre som nå dominerer Premier League. Det vil si, vi hadde relativt mye til felles med Manchester City inntil de fikk tilført intravenøs økonomisk doping. Med Tottenham-øyne er det helt utrolig å få oppleve at laget vårt tre år på rad har erobret en av de tre øverste plassene på tabellen. Å få være med i Champions League flere år på rad er ingen selvfølge. Derfor nytes hvert øyeblikk, og kanskje hjalp denne innstillingen til med å sikre det poenget på Camp Nou som sendte klubben videre til cupspillet. De hadde ingenting å tape, og å gå videre etter å ha stått med ett poeng etter de tre første kampene er intet annet enn en formidabel prestasjon.

Bare bortekamper i 18 måneder. Hittil
Samme betegnelse må gis klubbens prestasjoner i Premier League de siste sesongene. Det kan jo være greit å minne om at klubben ikke har spilt én eneste HJEMMEkamp siden mai 2017. Slik ser det ikke ut på resultatene, per 1. januar i år hadde ingen Premier League-klubb tatt flere Premier League-poeng enn Tottenham etter at Pochettino overtok ansvaret for laget. Vi som holder med Tottenham gleder oss over hver nye trepoenger, i trygg visshet om at vi slåss mot motstandere i en høyere økonomisk vektklasse.

Men tilbake til tittelen, hva skjer nå, når vi langt på vei kan slå fast at også denne sesongen kommer til å dreie seg om å forsøke å klore til seg en plass blant de fire øverste på tabellen. Med seks tap så langt, og bortekamper mot både Liverpool, Chelsea og City igjen å spille, så er min spådom at det kan bli beintøft å klare en topp fire plassering, som jeg også antydet i denne publikasjons sesongguide i august. Mangelen på nye rekrutter i sommer forsterkes nå av det ene skadefraværet etter det andre, og mens Moussa Sissoko har spilt som tre hele høsten, vil Harry Kanes fravær de neste ukene kunne få helt avgjørende konsekvenser.

Kane kan selvfølgelig ikke erstattes, og når Son samtidig skal vinne et nytt trofé for Sør-Korea begynner det å se noe tynt ut lengst framme for Spurs. Mot noen motstandere kan Llorente være rett mann, men ikke mot alle. Med den skadelista Spurs sliter med nå, så tåler man heller ikke en eneste smell til. Med returkamp i ligacupen og tøff bortekamp mot Palace i neste helgs FA-cup, kan det ende med nye nedturer. I februar venter første oppgjør mot Borussia Dortmund, også den vil gå ute Kane, og så må alle med tilknytning til Tottenham krysse fingrene for at han kan bli klar til returoppgjøret.

Og så?
Sesongen 2018/19 vil bli definert ut fra hva som skjer i disse ukene der klubben må klare seg uten utrolige Harry Kane. Det blir den ene eksamenen etter den andre, men de skal tackles med alvorlige handicap. Så det er bare å gjenta, supporteren min håper på oppturer, mens realisten er forberedt på nedturer.


Om vi avslutningsvis tillater oss å skue noen uker og måneder framover så må Tottenhams supportere tåle mer spenning. For hva skjer med Mauricio Pochettino? Han har skrevet en langtidskontrakt, men om argentineren bestemmer seg for at det er mer interessant å ta over Manchester United eller Real Madrid, så er det ingenting Tottenham kan gjøre med det. Jeg er neppe alene om å hååpe at Solskjør vinner akkurat passe mange kamper til at Uniteds eiere ikke har noe annet valg enn å tilby ham jobben. Det er nemlig det som er realiteten om United fortsetter slik de har holdt på etter Ole Gunnars ankomst. 

Hva som skjer med Pochettino påvirker selvfølgelig også hva de nøkkelspillerne som ennå ikke har skrevet nye langtidskontrakter velger å gjøre. Om Tottenham skal ta det neste steget, og bli en realistisk tittelutfordrer, må de største stjernene beholdes. I tillegg må det handles spillere som kan utvikle laget videre. Pochettino har et bilde av hva som skal til, noe eksempelet Dembélé viser. Et drøyt år etter at han dominerte totalt mot Real Madrid selges han til Kina. Forklaringen er enkel. Han begynner å trekke på årene, og han flytter ikke beina fort nok. 

Jeg har valgt å ikke legge mye energi i klubbens nye stadion. Den er ikke ferdig ennå. Men det blir den, jo, etterhvert, og i mellomtiden er jeg ganske trygg på at det ikke påvirker spillerne det minste. Nå kan man like gjerne spille ferdig denne sesongen på Wembley, og få stadion driftssikker og fabelaktig til seriestart i august. En økning av tilskuermassen fra 36 000 til 62 000 vil styrke klubbens økonomi, og legge grunnlaget for at man fortsatt er én av de seks aldeles utmerkede toppklubbene i Premier League.

Jeg skrev det i august, og jeg skriver det igjen, de fire lagene som kvalifiserer seg til neste sesongs Champions League har gjort en kjempesesong. De har nemlig garantert lagt minst to vanvittig gode fotballag bak seg. Veien mot fasit blir imidlertid en thriller. En thriller man umulig kan glede seg til, med mindre man er en nøytral tilskuer til den.

Det blir noen tøffe uker og måneder etterhvert som dagene blir lengre og lysere. 


Tekst: Øyvind Johannessen
Foto: Bildbyrån

 


Øyvind Johannessen

Bookietest2019