Dommerstriden: Hvem mobber hvem?

05/05/2017

Feiden fortsetter.

 


Det er fort gjort å gjøre en feil eller tre i hektiske toppkamper i fotball. Både for spillere og kampledere. Heldigvis evner de fleste å tilgi og etter hvert glemme det meste av feilvurderingene i idretten vi elsker. 
Men når spørsmålet blir hvem som egentlig gjør feilvurderingene, og hvem mobber hvem, blir det straks litt mer alvorlig. Spesielt når de involverte er fotballforbundets ledelse, toppen av dommerstanden her hjemme og interesseorganisasjonene. Det er selvsagt den lett betente saken og feiden mellom toppdommer Svein-Erik Edvartsen, dommersjef Terje Hauge og etter hvert også Edvartsens kolleger jeg sikter til.

Ikke bare er omstridte Edvartsen blant våre aller beste med fløyte og fargede kort, han er også ansatt i NFF som leder for seksjon for samfunnsansvar med områdene inkludering, samfunns- og verdiarbeid og internasjonalt utviklingssamarbeid. Inkluderingsarbeidet har han tydeligvis ikke tatt med seg inn i forholdet til sine dommer-kollegaer. I hvert fall synes ikke resten av dommerforeningens medlemmer det.

Dels har skifte av mentor fra Rune Pedersen til nåværende dommersjef Terje Hauge tydeligvis ikke vært innertier for Edvartsen. Ei heller Hauges valg av team som skal lede kampene sammen med ham. Men verre er nok hans kritikk av enkelte av kollegaene i dommerstanden å svelge.
Uttrykk for misnøye med mentorskiftet, valg av dommerteam og av kollegaers prestasjoner, stikker dypt i en prestasjonsgruppe som er svært avhengig av hverandre for å fungere optimalt.

Dømming på toppnivå i dagens fotball er en risikosport, intet annet. Marginene for feilvurderinger ligger på et helt annet nivå enn hva tilfellet er for spillere.
Når Edvartsen nå velger å legge seg ut med sine nærmeste innen fotballen, gjør han det vel vitende om at det vil skape bølger i en gruppe som er vant til å ta problemer og utfordringer internt og sverger lojalitet. Han er ikke ukjent med den slags, Edvartsen, som etter hvert begynner å bli vel vant med medieoppslag av ymse slag.
Og pressens menn elsker ham selvsagt for hans direkte, uredde opptreden og frittalende natur.

Han fremstår vel ikke akkurat som den mest ydmyke, beskjedne blant oss, 37-åringen. Hans væremåte utelukker i hvert fall ikke at han kan ha skaffet seg uvenner både innenfor og utenfor fotballens og idrettens egne. Han mener selv at han har påpekt feil og mangler, og at det må kunne tolereres. Edvartsen setter høye krav til seg selv, og ønsker selvfølgelig da at hans meddommere gjør det samme.

Husk også at toppdommergjerningen er noe mange ønsker seg. Det innebærer høy status ikke bare innen idretten. Den gir utfordrende og utviklende oppgaver, og ser veldig godt ut på ens CV. Føler for mange at Edvartsen med sine utspill og kritikk legger hindringer i veien for deres sportslige utvikling, er det relativt likegyldig om disse er velmente eller ikke. Da må han regne med motbør og… tør jeg si mobbing, tilbake.

Det er ingen tvil om at Svein-Erik Edvartsens talent for dømming gjør ham til en av landets beste, og en mulig fremtidig internasjonal topp kampleder. Tråkker du på for mange i forsøkene på å nå dit, tror jeg bestemt du mister sjansen. Nivåstegene som må tas for å nå toppen er det andre som vurderer og klargjør for. God, stabil dømming er ikke nok i seg selv. 

I sine forsøk på å nå sine mål innen dømmingen, søker Edvartsen de beste omgivelser og forutsetninger for egne fremganger. Men å dømme fotball på toppnivå er ingen individuell idrett. Det gjør han lurt i å notere seg.

*Spillselskapene kaster seg naturligvis over såpeoperaen, og gir deg nå odds på videre utvikling i saken. Sjekk Edvartsen-spesialen her.
 


Øivind Smestad

Bookietest 2016